Sier vi

Målsetning

Dette materiellet har som hovedmål å bidra til å gjøre oss bevisste på antisemittisme, islamofobi og antisiganisme. Slik kan vi lettere gjenkjenne ulike former for rasistiske ytringer, og ta et oppgjør med bevisst hat eller ubevisste stereotypier i menigheten eller samfunnet.

Øvelsene er laget for at vi skal

erfare hvor ødeleggende fordommer og frykt for det fremmede er for enkeltmennesker og samfunnet
lære å gjenkjenne antisemittisme, islamofobi og antisiganisme slik at vi kan ta et oppgjør med disse holdningene når vi møter dem
lære om kristen tro og kristent ansvar i møte med slike holdninger
lære å reflektere over egen tro og hva det betyr for vår identitet og handlinger
lære å møte mennesker med respekt for forskjellighet, og vise nysgjerrighet for
hva andre kan fortelle oss
lære å lese bibeltekster ansvarlig ut fra kontekst og historie

Dette er ambisiøse målsetninger. Vi tror de lar seg realisere når gode lærere og ledere tør å åpne opp for deltakernes egne erfaringer i møte med temaene som tas opp.

Dette står ikke i motsetning til et klart budskap om hva kristen tro forplikter oss på, men setter troen i sammenheng med våre egne liv. Den teologiske målsetningen er angitt under kapitlet Teologisk respons. Oppsummert kan vi si at den er:

– troen på den treenige Gud er også troen på den relasjonelle Gud som skaper, frigjør og gir liv på flere måter enn det vi selv kan forestille oss.

– vi er alle skapt i Guds bilde uavhengig av tro eller overbevisning, kultur, etnisk tilhørighet eller språk.

– Gud møter oss i den fremmede.

– Gud inviterer alle inn i sitt fellesskap. Det forplikter oss som kristne på gjestfrihet. Dette er en gjestfrihet som prøver å legge til rette for likeverdighet og gjensidig respekt for det som er forskjellig. Det forplikter oss også på gjestfriheten vi møter hos andre.

Viktige ting å huske på for ledere og lærere

Når du skal lede øvelser fra dette heftet er det viktig å huske på følgende:

Gjennomfør alltid en oppsummerende samtale i plenum etter øvelser og i forkant av bibelstudiet. Noen øvelser kan være krevende og stort skjønn må ligge til grunn for gjennomføringen.
Tidsangivelser er omtrentlige ut fra vår egen erfaring med øvelsene.
Ikke vær redd for å si noe om hva vår kristne tro forplikter oss til, men vær oppmerksom på at det innenfor vår egen kirke er mange forskjellige og velbegrunnede måter å tolke Bibelen på eller å forholde seg til religionsteologiske spørsmål på («Hvorfor er det flere religioner?», «Finnes det frelse utenom gjennom Jesus?», osv.).

Gjennomfør øvelsene i forkant av bibelstudiene, slik det er lagt opp til. Vi ønsker å vektlegge særskilte meningslag i tekstene på denne måten.
Samtaler og diskusjoner bør foregå i en sirkel, sittende i en ring på gulvet eller på

stoler. Dette er viktig for å inkludere og ansvarliggjøre alle i samtalene.
Lesning av bibeltekster og andre tekster bør også skje i en sirkel og ved at hver

enkelt leser et vers, avsnitt eller en setning hver på rundgang.
Sett øvelser, tekster og referanser inn i en lokal sammenheng så langt som mulig.

Ta eierskap til øvelsene og tekstene ved å plassere dem inn i din og deres eget nærmiljø («Hva gjør vi hos oss?», «Hvilke ord bruker vi om hverandre i vår by/på vårt sted?», osv.).
Vær tydelig leder i øvelser og bibelstudier, men gi tid og plass til meninger og erfaringer fra deltakerne, også de som ikke er i tråd med dine egne meninger.
Husk målsetningene for øvelsene.

Hvordan leser vi bibeltekstene?

Flere av bibeltekstene i verkstedene er vanskelige tekster som utfordrer oss teologisk. Vi ønsker at vi som kristne skal bli utfordret også på slike tekster og få verktøy til å gjøre det på en konstruktiv måte. Bibelen har mange og vanskelige sider ved seg som vi ikke skal legge skjul på. Johannsevangeliets bruk av betegnelsen «jødene» er en av dem. Beskrivelsen av Jesu møte med den kanaaneiske kvinnen er en annen. Det å utsette seg for vanskelige tekster åpner også for en større refleksjon om bibelsyn og hvordan vi som kristne lesere i dag kan forholde oss til bibeltekster. Det i seg selv er en viktig øvelse. Som bibelfortolker er det dessuten viktig å være bevisst på at interesser, erfaringer og identitetsmarkører som for eksempel kjønn, klasse, alder, nasjonalitet, etnisitet, funksjonsevne og utdanning påvirker hvilke spørsmål vi stiller til teksten og hvilke svar vi lar den gi oss. I dette materiellet er vi opptatt av å identifisere hvem som skaper teologien og vurdere hvem som tjener på tolkningen, og anlegger slik et maktkritisk perspektiv på bibeltekstene og fortolkningshistorien.

Kontekstuell bibellesning

To viktige spørsmål i kontekstuell bibellesning er: I hvilken kontekst oppstod teksten, og i hvilken kontekst blir tolkningen til? Når vi leser bibeltekster er det viktig å starte med å se på den historiske sammenheng tekstene ble skrevet i. Hvem var forfatteren(e) av teksten og i hva slags samfunn levde de? Hva og hvem preget forfatterne i deres liv? Deretter bør en se på språket og litterære virkemidler i selve teksten. Hva betyr ordene og begrepene og i hvilken sammenheng står de i? Til slutt bør en forstå relevante paralleller til vårt eget samfunn.

Som en oppsummering av det som kalles kontekstuell bibellesning snakker den sørafrikanske teologen Gerald West om å lese bak teksten (Hva er historien bak teksten?), teksten for seg selv (den litterære tolkningen) og foran teksten (hvordan teksten gir mening til oss i dag).1 West oppsummerer sin forståelse i fire oppfordringer:

1. Les Bibelen kritisk.

2. Les alltid tekstene ut fra erfaringene til marginaliserte, f.eks. minoriteter, fattige, diskriminerte.

3. Les Bibelen sammen.

4. Les Bibelen med en forpliktelse til å skape forandring til det bedre for alle.

Dialog som metode

I verkstedene bruker vi ofte dialog som metode. Som tidligere nevnt innebærer det at lærer eller leder må slippe til erfaringer, tanker og refleksjoner fra alle deltakerne, uten at forskjellige meninger nødvendigvis settes opp mot hverandre. Da må lærer eller leder ikke la seg friste til å gå inn i en monolog hvor ingen andre får sagt noe.

Dialog skiller seg fra forhandlingen ved at man ikke trenger å bli enig. Den skiller seg fra diskusjonen ved ikke bare å snakke saklig, men også personlig. Den skiller seg fra debatten ved at målet ikke er å vinne, men å ha mot og tid til å forstå den andre.

Dialog betyr ikke at alle meninger er like riktige. Du skal som leder selvfølgelig være tydelig på hva som er riktig eller galt, særlig innenfor en krevende tematikk som dette. Men samtidig kan dialogen være en metode for å åpne opp for den gode, undrende og tillitsfulle samtalen om disse tingene – og kanskje åpner det opp for nye innsikter også for deg som leder?

Prøv også interreligiøs dialog

Det å snakke sammen med annerledes troende, ikke bare om dem, er den beste måten å lære å kjenne andre på (og kanskje også seg selv?). Vi har i dette materiellet ikke lagt opp øvelser for interreligiøs dialog, men vil oppfordre til at ulike deler av menigheten også gjør dette. Dersom menigheten ikke allerede er engasjert i interreligiøs dialog, bør dette vurderes. Mange av øvelsene egner seg godt som interreligiøse øvelser. Det kan for eksempel være spennende å prøve ut noen av øvelsene i konfirmantgruppa, og så eventuelt i en interreligiøs sammenheng, og se om det er stor forskjell.

Gode møter og samtaler med mennesker med annen bakgrunn enn en oss selv er mulig mange steder i Norge i dag. Vi formes som mennesker i møte med andre. Slik formes også troen vår i møte med andre kristne, med ikketroende eller mennesker med annen tro. IKON – Danmark har arbeidet med tros- og livssynsdialog i 20 år. Deres erfaring er at:

Når man går ind i en personlig dialog på tværs af religiøse, kulturelle og værdimæssige forskelle, bliver man konfrontert med sig selv, sine værdier og tilgang til verden. Man får brudt sine vante forestillinger og bliver tvunget til at tage stilling til mange nye ting.

Vår erfaring er at dialogen utfordrer, endrer og fordyper vår egen tro på en positiv måte. Samtidig er det viktig å vite om den eller de vi går i dialog med også ønsker dialogen, og ikke ufrivillig blir gjenstand for vår velvilje. Dialog handler ikke om å prøve å endre den andres tro, men om å ta del i de små endringer i oppfatning av hverandre som vi får gjennom møtet.

Dialoger kan også føre til at vi gjør noe sammen. En slik praksis får igjen ofte resultater for hvordan vi tenker teologisk om mangfold i samfunnet. Og viktigst av alt: diapraksis (handlinger) kan føre til endring i riktig retning, kanskje også at fordommer ryddes av veien?

Filosofen Helge Svare har utformet en «dialogplakat» på oppdrag fra Samarbeidsrådet for tros- og livssynsamfunn som et nyttig verktøy i dialoger:

En dialog er et samarbeidsprosjekt der man gjennom samtale forsøker å skape noe sammen slik at alle kommer ut som ”vinnere”.
Dialogen følger idealet om å ”spille hverandre gode”. Dette krever respekt og omtanke.
En dialog behøver ikke alltid ha et mål. Men hvis dialogen har et mål, bør man forsøke å enes om hva det skal være og hvordan det best kan oppnås.
Åpenhet og ærlighet er viktige dialogiske idealer. Dialog er uforenlig med skjulte agendaer, retoriske knep og hersketeknikker.
Kritikk i en dialog bør være granskende og konstruktiv.
Forskjellighet og mangfold er en ressurs i dialogen.
Den som går inn i en dialog, må være villig til å la seg bevege.
En samtale kan være mer eller mindre dialogisk. De fleste samtaler vinner på å gjøres mer dialogiske.
God ledelse og ytre struktur kan skape en god ramme for dialogen. Men først og fremst vokser gode dialoger ut av et ekte, personlig, dialogisk engasjement.

Forslag til praksis gjennom hele eller deler av konfirmanttiden

Konfirmanttiden er en tid for å lære om kristen tro og praksis. Men det er i enda sterkere grad en tid for å praktisere troen på ulike måter. Til dette trenger vi en fast rytme og klare forventninger. Det er lurt å koble fromhet, aktivisme og selvrefleksjon sammen. Det skaper en helhet som inspirerer.

1. Fromhet kan være liturgisk deltagelse, stille bønn, meditasjon, fastepraksis i fastetiden (i perioder gi avkall på godteri, fjernsynstitting, dataspill, osv.), osv.

Aktivisme knytter vi opp til begrepet «dialog» – og det å se seg selv i relasjon til mennesker rundt deg.
Selvrefleksjon kan knyttes opp til bibellesning eller være et resultat av konfirmanttimer.

De to sistnevnte punktene dekkes av øvelsene og oppgavene i dette heftet. Fromhetspraksis kan knyttes til øvelsene gjennom utarbeidelse av forbønner til bruk i gudstjenesten inspirert av tema for øvelsene, eller av en fast praksis i konfirmanttiden.

Teksten nedenfor er et forslag til en kontrakt som konfirmantene eller ungdomsgruppen kan inngå i løpet av tiden de er sammen. Den kan være over kortere eller lengre tid, men bør inngås frivillig og som et resultat av en eller flere samlinger. Det må også være tydelig hva som legges av forventning til de enkelte punkter (hyppighet på lesninger og samlinger i ulike fellesskap, formen på stille bønn, formen på møter med mennesker konfirmantene ikke til vanlig møter, osv.). Kanskje kontrakten også kan brukes av andre grupper i menigheten, for eksempel bibelgrupper?

Jesus kaller oss til å bære kjærligheten frem i verden og til å skape forståelse og fred mellom mennesker. Gjennom konfirmanttiden ønsker vi å svare på dette kallet ved å praktisere vår tro og ved å være i dialog med verden rundt oss.

Jeg ønsker å være med å bære denne praksisen. I konfirmanttiden vil jeg: